Sainte Ingrid de Skänninge
Princesse suédoise (+ 1282)
À Skäninge en Suède, l'an 1282, la bienheureuse Ingrid. Devenue veuve, elle donna ses biens pour la gloire de Dieu et, après un pèlerinage en Terre sainte, prit l'habit des moniales de l'Ordre des Prêcheurs.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/1782/Sainte-Ingrid-de-Skanninge.html
Sankta Ingrid av Skänninge, icône peinte par Djordje Cavkor, site internet de la paroisse de Linköping en Suède.
FÊTE LE 2 SEPTEMBRE
Ingrid, de la famille seigneuriale des Elofsdotter de Skänninge en Suède, naît vers 1220 dans la province d’Östergötland (Götland oriental). De noble famille (elle était petite-fille du roi Knut de Suède), Ingrid reçut une éducation princière, hautement chrétienne.
Ses parents lui firent faire un riche mariage, alors qu’elle était très jeune encore ; mais toute cette splendeur ne l’éblouit pas. Elle continua de vivre dans le monde sans être du monde. Restée veuve très vite, elle édifia sur ses terres de Skänninge, avec l’aide de généreux bienfaiteurs (notamment son frère Jean Elofson, chevalier teutonique), le premier monastère dominicain de Suède. Elle entreprit, avec d’autres demoiselles, un pèlerinage à Jérusalem, Rome et St Jacques de Compostelle. Revenue dans sa patrie, un unique désir la dominait : se consacrer pour toujours à une vie de prière et de pénitence. Le démon chercha à ternir sa renommée, allant même jusqu’à attenter contre sa vie, mais cela ne servit à rien, car la pèlerine fut accueillie avec beaucoup de vénération et de bienveillance lors de son retour.
Elle put enfin accomplir son plus ardent désir : elle entra au monastère et prononça ses vœux le 15 août 1281 en présence du roi Magnus Ladulas, avec l’aide et le soutien de Pietro de Dacia, provincial de l’Ordre des frères prêcheurs, et l’autorisation de l’évêque de Linköping Elle fut prieure jusqu’à sa mort, survenue le 2 septembre 1282, entourée d’une réputation de grandes vertus chrétiennes.
La renommée de sa sainteté et l’accomplissement de prodiges ont vite contribué à son culte parmi les peuples voisins. Elle fut béatifiée en 1499. Ne parvenant pas à une canonisation formelle, l’église locale procéda néanmoins, le 29 juillet 1507, à la translation solennelle des reliques, avec l’autorisation du pape, en présence du roi et d’une immense foule, ainsi que tous les évêques de Suède, et bien entendu tous les Dominicains de la région. Jusqu’à la Renaissance, son culte fut très important en Suède. On la représente en dominicaine avec la croix. Elle est fêtée le 9 octobre en Suède.
SOURCE : http://dioceseobala.net/sainte-ingrid-de-skanninge/
Ingrid, de la noble famille Elofsdotter, naquit dans première moitié du XIIIe siècle. Elle reçut une éducation princière, hautement chrétienne. Âme de candides idéaux, elle vécut dès les premières années de sa vie dans une ferveur de pitié qui ne se démentit jamais plus. Les vertus les plus héroïques semblèrent tout à fait naturelles chez elle, et lorsque très jeune encore elle fut obligée par ses parents à contracter un riche mariage, toute cette splendeur ne l’éblouit nullement, et elle continua de vivre dans le monde sans être du monde.
Restée veuve très vite, elle entreprît, avec d’autres demoiselles, ses fidèles amies, un long pèlerinage en Terre Sainte, où son cœur fut encore davantage brûlé par l’amour de Jésus, notre Sauveur. De Palestine il s'embarqua ensuite vers Rome et de là elle prit la route de S. Jacques de Compostelle.
Revenue dans sa patrie, un unique désir la dominait : se consacrer pour toujours à une vie de prière et de pénitence. Mais le démon, attisé d’une rage infernale, déclencha contre elle une terrible trame, cherchant à ternir la renommée de la jeune femme auprès de ses concitoyens, allant même jusqu’à attenter contre sa vie. Mais tout cela ne servit à rien, car la sainte pèlerine, fut accueillie avec beaucoup de vénération et de bienveillance, lors de son retour.
Aidée par de généreux bienfaiteurs, elle put édifier un monastère à Skenninge sous la règle de saint Dominique et ainsi accomplir son plus ardent désir : faire ses vœux et vivre dans la contemplation des saints Mystères, avec un certain nombre d’autres femmes qui aspiraient à la même vocation.
Cela arriva le 15 août 1281 en présence du Roi Magnus Ladulas, avec l'aide et le soutien du dominicain Père Pietro de Dacia et l'autorisation de l'Évêque de Linkoping et du Provincial.
Elle mourut le 2 septembre 1282, alors qu'elle était Prieure de ce monastère.
La renommée de sa sainteté et l’accomplissant des merveilleux prodiges, on vite contribué à son culte parmi les peuples voisins.
En 1414 l'Évêque de Linkoping, Canut Bosson, demanda au Saint-Siège l'autorisation pour ouvrir le procès de canonisation, lequel s’enlisa et fut même arrêté en 1448 ; il ne reprit qu’au début du siècle suivant.
Ne parvenant pas à une canonisation formelle, l’église locale procéda néanmoins, le 29 juillet 1507, à la translation solennelle des reliques, avec l’autorisation du Pape Alexandre VI, en présence du Roi et d’une immense foule, ainsi que tous les évêques de Suède et, bien entendu tous les Dominicains de la région.
SOURCE : http://nouvl.evangelisation.free.fr/ingrid_elofsdotter.htm
Ingrid, de la famille seigneuriale des Elofsdotter de Skänninge en Suède, naît vers 1220 dans la province d’Östergötland (Götland oriental). De noble famille (elle était petite-fille du roi Knut de Suède), Ingrid reçut une éducation princière, hautement chrétienne.
Ses parents lui firent faire un riche mariage, alors qu'elle était très jeune encore ; mais toute cette splendeur ne l’éblouit pas. Elle continua de vivre dans le monde sans être du monde. Restée veuve très vite, elle édifia sur ses terres de Skänninge, avec l’aide de généreux bienfaiteurs (notamment son frère Jean Elofson, chevalier teutonique), le premier monastère dominicain de Suède. Elle entreprit, avec d’autres demoiselles, un pèlerinage à Jérusalem, Rome et Saint-Jacques-de-Compostelle. Revenue dans sa patrie, un unique désir la dominait : se consacrer pour toujours à une vie de prière et de pénitence. Le démon chercha à ternir sa renommée, allant même jusqu’à attenter contre sa vie, mais cela ne servit à rien, car la pèlerine fut accueillie avec beaucoup de vénération et de bienveillance lors de son retour.
Elle put enfin accomplir son plus ardent désir : elle entra au monastère et prononça ses vœux le 15 août 1281 en présence du roi Magnus Ladulas, avec l'aide et le soutien de Pietro de Dacia, provincial de l'Ordre des frères prêcheurs, et l'autorisation de l'évêque de Linköping. Elle fut prieure jusqu’à sa mort, survenue le 2 septembre 1282, entourée d'une réputation de grande vertu chrétienne.
La renommée de sa sainteté et l’accomplissement de prodiges ont vite contribué à son culte parmi les peuples voisins. Elle fut béatifiée en 1499. Ne parvenant pas à une canonisation formelle, l’église locale procéda néanmoins, le 29 juillet 1507, à la translation solennelle des reliques, avec l’autorisation du pape, en présence du roi et d’une immense foule, ainsi que tous les évêques de Suède, et bien entendu tous les Dominicains de la région. Jusqu’à la Renaissance, son culte fut très important en Suède. On la représente en dominicaine avec la croix. Elle est fêtée le 9 octobre en Suède.
SOURCE : https://levangileauquotidien.org/FR/display-saint/e2274dad-27c1-473c-a4ef-fb96dba9ddcf
SOURCE : http://ut-pupillam-oculi.over-blog.com/article-35577818.html
Also known as
Ingrid Elofsdotter of Skänninge
Ingrid Elovsdotter
9 October on some calendars
30 July (translation of relics)
Profile
Born to the Swedish nobility, Ingrid was well educated, and was known from her youth as a pious girl. Given in an arranged marriage when young, she was widowed soon after. Pilgrim to the Holy Lands, then to the Vatican, then to Santiago de Compostela in Spain. Spiritual student of Father Petrus de Dacia, a noted Dominican author and hagiographer. Ingrid became the first Dominican nun in Sweden, founded the first Dominican cloister in Sweden, Saint Martin’s in Skänninge, dedicated on 15 August 1281, and served as its prioress; it was destroyed during the Reformation.
Born
13th century in Skänninge, Sweden
1282 in Skänninge, Sweden of natural causes
miracles reported at her tomb
relics solemnly translated in 1507
relics destroyed along with her convent during the Reformation
popular devotion began almost immediately after her death
many miracles reported at her tomb, several investigations were conducted, but proved inconclusive, and her Cause seems to have ended during the Reformation
Additional Information
books
Book of Saints, by the Monks of Ramsgate
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other sites in english
video
webseiten auf deutsch
sitios en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites en français
fonti in italiano
nettsteder i norsk
strony w jezyku polskim
webbplatser på svenska
MLA Citation
“Blessed Ingrid of Sweden“. CatholicSaints.Info. 4 January 2020. Web. 2 September 2021. <https://catholicsaints.info/blessed-ingrid-of-sweden/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-ingrid-of-sweden/
Beata Ingrid Elofsdotter di Skanninge (di Svezia) Vedova, monaca domenicana
† Skanninge, 2 settembre 1282
Martirologio Romano: A Skänninge in Svezia, beata Ingrid Elofsdotter, che, rimasta vedova, consacrò tutti i suoi beni alla gloria di Dio e dopo un pellegrinaggio in Terra Santa vestì l’abito delle monache dell’Ordine dei Predicatori.
Ingride, della nobile famiglia Elofsdotter, nata verso la metà del XIII° secolo, ricevette una nobile educazione, squisitamente cristiana. Anima di candidi ideali, visse fin dai primi anni in un fervore di pietà che non venne mai meno. Le virtù più eroiche parvero connaturali in lei, e quando giovanissima fu obbligata dai genitori a contrarre ricchissime nozze, tutto quello splendore mondano non l’abbagliò, continuando a vivere nel mondo senza essere del mondo. Rimasta presto vedova intraprese, con un devoto seguito di damigelle, un lungo pellegrinaggio in Terra Santa, dove il suo cuore si accese ancor più di tenero amore per il Salvatore Gesù. Dalla Palestina si recò poi a Roma e quindi a S. Giacomo di Compostella. Ritornata in Patria, un unico desiderio la dominava: consacrarsi per sempre a una vita di preghiera e di penitenza. Ma il demonio, acceso di rabbia infernale, le macchinò una terribile trama, cercando di oscurarne la fama presso i concittadini e d’insidiarne la stessa sua vita. Ma tutto andò a vuoto e la santa pellegrina, accolta con festosa venerazione, poté prestò compire i suoi voti e, aiutata da generosi benefattori, edificare un Monastero sotto la Regola di San Domenico, dove insieme a un bel numero di vergini si dedicò tutta alla contemplazione e alle sante austerità. Ciò avvenne il 15 agosto 1281 alla presenza del Re Magnus Ladulas, con l’aiuto e il sostegno del Domenicano Padre Pietro di Dacia e l’autorizzazione del Vescovo di Linkoping e del Provinciale. Morì il 2 settembre 1882, mentre era Priora di quel Monastero, in tanta fama di santità e compiendo meravigliosi prodigi, tanto che presto il suo culto si estese ai vicini popoli. Nel 1414 il Vescovo di Linkoping, Canuto Bosson, chiese alla Santa Sede l’autorizzazione per aprire il processo di Canonizzazione. Arenatosi nel 1448, il processo riprese agli inizi del secolo seguente. Pur non arrivando ad una formale canonizzazione, questi però portò alla solenne traslazione delle sue reliquie il 29 luglio 1507, per autorità di Papa Alessandro VI, presenti il Re, una gran folla, tutti i Vescovi della Svezia e ovviamente i Frati Predicatori di quella zona.
Autore: Franco Mariani
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/90798
Ingrid Elovsdotter
Name bedeutet: schön durch den (germanischen) Stammesgott Ingwio (althochdt.)
Ingrid, Tochter einer der wichtigsten Adelsfamilien des Landes, heiratete in jungen Jahren. Nach dem Tod ihres Mannes gründete sie zusammen mit ihren Geschwistern auf ihrem Besitz in Skänninge das erste Dominikanerinnenkloster in Schweden. Nach einer Wallfahrt zu den sieben Pilgerkirchen in Rom und nach Jerusalem trat sie selbst in ihr Kloster ein und war ab 1281 dessen erste Priorin.
Ingrid wurde im Mittelalter in Schweden sehr verehrt. Am 30. Juli 1507 wurden ihre Reliquien in Skänninge in einen Schrein gelegt.
Kanonisation: Auf dem Konstanzer Konzil wurde 1418 Ingrids Seligsprechung beantragt, die dann 1499 erfolgte. Die Heiligsprechung wird weiter betrieben.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienI/Ingrid_Elovsdotter.htm
Den hellige Ingrid Elovsdotter av Skänninge (~1220-1282)
Minnedag: 9. oktober
Den hellige Ingrid Elovsdotter ble født rundt 1220 (1235?) i Skänninge i Östergötland i Sverige. Hennes far Elov (Elof) var en østgøtisk ridder som vi ikke vet mye mer om enn at han med sin hustru ble gravlagt i Alvastra kloster. Elovs hustru var søster av erkebiskop Folke Johansson Ängel. Fra sin barndom var Ingrid svært from og «levde i bønn, bot og gode gjerninger», som det heter i søknaden om hennes helligkåring. Hun var gift, men vi kjenner ikke mannens navn. Etter hans død brukte hun hele sin formue på å grunnlegge et kloster på sin eiendom i Skänninge sammen med sine søsken – det første dominikanerinneklosteret i Sverige.
De tidligste opplysningene om Ingrid Elovsdotter får vi gjennom den gotlandske dominikaneren Peter av Dacia (1235-88), som kalles Sveriges første forfatter og som kanskje er mest kjent for sin biografi om den salige Kristina Bruso av Stommeln (1242-1312) (Vita Christinae Stumbelensis). Våren 1271 kom han tilbake til Sverige fra sine studier i Köln og Paris for å bli lektor i dominikanerbrødrenes kloster i Skänninge. I et brev til Kristina av Stommeln datert oktober 1277 forteller Peter at han i Skänninge har seks åndelige døtre som vil grunnlegge et kvinnelig dominikanerkloster der. I et senere brev forteller han at to av disse allerede bar dominikanernonnenes drakt i påvente av klostergrunnleggelsen. Han nevner ikke deres navn, men fra andre kilder vet vi at det var søstrene Ingrid og Kristina Elovsdøtre. De hadde trolig båret drakten siden rundt 1270.
I begynnelsen av 1280 bekreftet kong Magnus Ladulås (1275-90) i et brev den donasjonen av jordegods som de to brødrene Johan og Andreas Elovssønner hadde gjort til et kloster som skulle grunnlegges på deres søster Ingrids initiativ ved St. Martins kirke i Skänninge. Johan Elovsson var sverdridder i Den tyske Orden. For sin klostergrunnleggelses skyld reiste Ingrid flere ganger til Roma, der hun til slutt fikk med seg hjem brev fra pave Martin IV (1281-85) hvor han stadfestet hennes grunnleggelse. Ifølge en langt senere kilde førte andre valfarter Ingrid til Jerusalem og til den hellige Jakobs grav i Compostela i Spania.
I august 1281, etter Ingrids søster Kristinas død, var klosteret endelig ferdig, og det ble offisielt grunnlagt den 15. august. Den 22. august 1281 skrev Ingrids bror Johan til Kristina av Stommeln og ba henne komme til Skänninge og inngå i dominikanerinneklosteret for å fylle plassen etter søsteren Kristina. Allerede i 1277 hadde Peter av Dacia bedt Kristina av Stommeln om å flytte nordover til Skänninge, men begge anmodningene var like forgjeves. For at søstrene i Skänninge kunne bli fulltallige, sendte den skandinaviske dominikanerprovinsialen Augustin fire nonner fra klosteret i Roskilde til Sverige. En av disse var en viss Mechthild av fornem byrd – hun skulle også senere æres som helgen. Ingrid fikk mye hjelp fra biskop Henrik av Linköping ved grunnleggelsen av klosteret. Kong Magnus Ladulås bidro kraftig til å fremme grunnleggelsen, hvor hans bror Valdemars datter Margareta trådte inn. Ingrid ble den første priorinnen i klosteret i Skänninge.
I klosteret levde Ingrid i et svermerisk og nærmest ekstatisk fromhetsmiljø. Det fortelles at en 72-årig søster ikke hadde ligget ned på nesten fem år og at hun hadde redusert sin føde til et absolutt minimum. En annen av søstrene skal ha falt i ekstase hver fredag, og det ble sagt at hun til og med mottok stigmata (Kristi sårmerker). Ingrid selv avsto fra kulinariske retter og var ofte i ekstase.
Ingrid fikk ha embetet som priorinne i bare ett år, for hun døde i hellighets ry den 2. september 1282 i Skänninge. Opplysningen om hennes dødsår er imidlertid usikker. Hennes helgenry vokste seg stadig sterkere i løpet av 1300-tallet. Man begynte å be om hennes forbønner, og pilegrimer valfartet til hennes grav for å få hjelp i sykdom og annen nød. Det skjedde mirakler på hennes forbønn, noe som førte til en folkelig kult for henne. Kong Erik av Pommern (1412-42), konge av Sverige, Danmark og Norge, gjorde sammen med hele det svenske episkopatet og noen norske prelater et framstøt overfor motpave Johannes [XXIII] (1410-15) og konsilet i Konstanz (1414-17) om helligkåring av Ingrid samt de hellige Brynolf av Skara og Nils Hermansson av Linköping. Biskop Knut Bosson og domkapitlet i Linköping la ved en biografi om Ingrid i brevet til konsilet, men denne biografien er temmelig intetsigende. Konsilet ønsket at sakene skulle undersøkes videre, så de ga den 27. april 1416 tillatelse til at helgenprosessene ble åpnet.
En undersøkelse av Ingrids sak ble holdt i Linköping sommeren 1417, og noen fragmenter av protokollen fra vitneavhørene er bevart. En kvinne vitnet om at hun med Ingrids hjelp hadde blitt befridd fra sykdommer i øynene og beina. Noen borgere i Skänninge fortalte om hvordan Ingrid hadde reddet noen sjøfarende ut av en tett tåke og hjulpet dem å komme i havn. Gjennom Ingrids inngripen hadde også en blind jente fått synet tilbake, og en død gutt som ble dratt opp av en brønn, fikk livet tilbake.
Men til tross for de mange undrene som skjedde på hennes forbønn, stoppet saken opp, trolig på grunn av pengemangel. Men på begjæring av riksforstander Sten Sture (1470-97 og 1501-03) ba hans utsending i Roma, Hemming Gadd, den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) om at skrinleggingen av de fire svenske beati (de tre nevnte pluss den hellige Hemming av Åbo) kunne gjennomføres. Denne anmodningen ble gjentatt i 1499, trolig fordi ingenting var skjedd, og da ga paven den 16. mars 1499 sin tillatelse til en translatio, det vil si at deres relikvier ble flyttet til et verdigere rom der de skulle vises tilbørlig aktelse inntil paven hadde rukket å foreta helligkåringene. Men noen helligkåring synes ikke å ha skjedd.
Den 29. juli 1507 ble Ingrids relikvier høytidelig skrinlagt i Skänninge av biskop Ingemar av Växjö og biskop Vincent av Skara (som skulle bli halshogd noen år senere ved Stockholms blodbad), med riksforstander Svante Sture til stede. Dette tilsvarer en saligkåring, mens den etterfølgende formelle helligkåringen ble forpurret av reformasjonen. Det ble også skrevet en messe og et officium. Hun ble høyt æret i Sverige frem til sent i middelalderen Under reformasjonen ble hennes kloster og hennes relikvier ødelagt. På 1500-tallet fortelles Ingrids historie av Olaus Magnus i hans Historia de gentibus septentrionalibus. Også Johannes Vastovius, hoffkapellan for kong Sigismund (1592-99), gjenforteller Ingrids historie i sin helgenkrønike Vitis aquilonia («Det nordiske vintreet»), som ble trykt i 1623.
Ingrids minnedag ble feiret den 9. oktober i Uppsala stift. Dette oppgis av den tyske forskeren Grotefend i hans store arbeid om middelalderens kalendere, Zeitrechnung des deutschen Mittelalters, men det er usikkert hvor han har hentet denne opplysningen fra – ingen liturgiske bøker fra svens middelalder gir noen veiledning. Men i den nåværende borgerlige svenske almanakken følges Grotefend og angir 9. oktober som Ingrids dag. Dødsdagen 2. september nevnes også, og kilden Heiligenlexikon nevner også en fest for skrinleggingen den 30. juli, sikkert fordi 29. juli var opptatt av den hellige Olav, en av kirkeårets største høytider.
I kunsten avbildes Ingrid i dominikanerinnedrakt med et kors. Hennes bror Johans datter Kristina var gift med lagmannen i Uppland, Birger Pedersson av Finsta-ætten i hans første ekteskap. Man har derfor antatt at Ingrid var et eksempel og en viktig inspirasjonskilde for Birgers datter i hans andre ekteskap: Den hellige Birgitta.
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/ingskann